Nei, det er ikke blanda drops, som i godis jeg tenker på. det er blanda drops av følelser. Nå sitter jeg her på datarommet. ved siden av meg sitter elevene og har skrivedag i engelsk. for dem vil dagen ingen ende ta. de klør seg frustrert i hodet. blar febrilskt i ordbøkene. tar opp en brødskive meg svett gulost. småtitter på hverandres skjermer. nei, denne dagen og denne oppgaven vil aldri ta slutt!
ute daler snøen ned fra den gråhvite himmelen. Den legger seg fin og lett på de andre fnuggene som har tatt veien ned til min hage. når man sitter slik og observerer snøfallet, tror man det aldri vil ende. det ser ut som det aldri slutter å falle snø fra himmelen. men det gjør det! Praksis har også tatt en ende, jeg er ferdig. Aldri mer praksis - neste gang jeg går inn døra til et klasserom står jeg på egne bein. ingen andre jeg kan lene meg på. jeg har det ene og fulle ansvaret for ungene og deres opplæring! skummelt? gjett om. det er en slikt man ikke kan tenke på. fortsetter jeg å kverne ved dette spørsmålet vil jeg aldri kunne tørre å gå innenfor et klasserom igjen.
fem uker er gått, siden jeg satte mine føtter på praksisskolen. jeg var akkurat kommet hjem fra Tyskland, jeg var sliten og trøtt! Jeg kom innenfor klasseromsdøra, og 60 unger så undrende på meg. snakk om å føle seg beglodd! det tok ikke lange tiden før jeg ble varm i trøya. det tok ikke lange tiden før elevene ble varme i trøyene heller! slik er det alltid.
du er ny, de vil teste grenser.
jeg er hard, og setter grenser.
etter som dagene går blir vi bedre kjent, og jeg blir mer og mer glad i de nydelige, 60 elevene, som hver dag møter meg med et smil og nye "verdenskriser" som må løses! Jeg har nok sagt det før, men lærergjerningen er ikke bare å undervise. det er så mye mer.
men nå er det over. for denne gang. jeg kommer nok ikke til å se mye til disse ungdommene igjen. det er trist. man får et forhold til alle. noen bedre enn andre, men likevel en relasjon bygges og bånd knyttes. det er alltid like vanskelig å forlate en klasse på denne måten. det er bare elever tenker du. for meg er de små voksne, med sine problemer, sine gleder og sine tanker. de er oppegående og smarte mennesker. de er vår fremtid. jeg har fått være med å påvirke disse ungdommene. i fem uker har jeg delt mine tanker og min tid med dem. jeg er så takknemlig.
for at de er villige til å høre på meg.
for at de er sulten på mer kunnskap.
for at de vil dele sine tanker med meg.
for at dere har fått meg til å se hvilken viktig oppgave vi som lærere har.
for at jeg får være en del av deres liv, og fremtid!
tusen takk til alle de fantastiske elevene og menneskene jeg har blitt kjent med denne perioden. akkurat som de to andre praksisklassene mine, vil dere har en stor plass i mitt hjerte - og jeg ønsker dere all lykke på ferden:)
- CA -
ute daler snøen ned fra den gråhvite himmelen. Den legger seg fin og lett på de andre fnuggene som har tatt veien ned til min hage. når man sitter slik og observerer snøfallet, tror man det aldri vil ende. det ser ut som det aldri slutter å falle snø fra himmelen. men det gjør det! Praksis har også tatt en ende, jeg er ferdig. Aldri mer praksis - neste gang jeg går inn døra til et klasserom står jeg på egne bein. ingen andre jeg kan lene meg på. jeg har det ene og fulle ansvaret for ungene og deres opplæring! skummelt? gjett om. det er en slikt man ikke kan tenke på. fortsetter jeg å kverne ved dette spørsmålet vil jeg aldri kunne tørre å gå innenfor et klasserom igjen.
fem uker er gått, siden jeg satte mine føtter på praksisskolen. jeg var akkurat kommet hjem fra Tyskland, jeg var sliten og trøtt! Jeg kom innenfor klasseromsdøra, og 60 unger så undrende på meg. snakk om å føle seg beglodd! det tok ikke lange tiden før jeg ble varm i trøya. det tok ikke lange tiden før elevene ble varme i trøyene heller! slik er det alltid.
du er ny, de vil teste grenser.
jeg er hard, og setter grenser.
etter som dagene går blir vi bedre kjent, og jeg blir mer og mer glad i de nydelige, 60 elevene, som hver dag møter meg med et smil og nye "verdenskriser" som må løses! Jeg har nok sagt det før, men lærergjerningen er ikke bare å undervise. det er så mye mer.
men nå er det over. for denne gang. jeg kommer nok ikke til å se mye til disse ungdommene igjen. det er trist. man får et forhold til alle. noen bedre enn andre, men likevel en relasjon bygges og bånd knyttes. det er alltid like vanskelig å forlate en klasse på denne måten. det er bare elever tenker du. for meg er de små voksne, med sine problemer, sine gleder og sine tanker. de er oppegående og smarte mennesker. de er vår fremtid. jeg har fått være med å påvirke disse ungdommene. i fem uker har jeg delt mine tanker og min tid med dem. jeg er så takknemlig.
for at de er villige til å høre på meg.
for at de er sulten på mer kunnskap.
for at de vil dele sine tanker med meg.
for at dere har fått meg til å se hvilken viktig oppgave vi som lærere har.
for at jeg får være en del av deres liv, og fremtid!
tusen takk til alle de fantastiske elevene og menneskene jeg har blitt kjent med denne perioden. akkurat som de to andre praksisklassene mine, vil dere har en stor plass i mitt hjerte - og jeg ønsker dere all lykke på ferden:)
- CA -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar