Krigen!

Jeg tråkker meg vei gjennom snøen. Kulda stikker i kinna. Jeg ser målet; en stor bygning av mur – det er en stor slagmark. Snart skal ukas viktigste krig kjempes akkurat her! I det dørene åpnes slår lukten mot meg. Sure sokker, svette og vafler. Det er akkurat slik det skal være – lukten av krig! Jeg går videre gjennom bygningen, kjenner det myke underlaget under føttene. I det jeg går igjennom neste dør, kjenner jeg isfronten komme mot meg! Det er HER krigen skal kjempes. Det er her svette, blod og tårer skal felles. Jeg ser soldatene gjøre seg klare. Mine soldater er for øyeblikket blå og svært barske. Motstanderne er røde og aggressive. Jeg får et raskt overblikk over situasjonen, før jeg finner min plass. Tresmaken kommer med en gang, men det får ikke hjelpe. Jeg kjenner en verre smerte, og det er redselen for å tape krigen! Er det en kamp som er viktig å vinne, så er det denne. Er det en kamp det er viktig å blø for drakta, så er det denne. Gir ikke soldatene alt de har av svette, krampe og tæl i dag, har de mista min tillit for evig lang tid. Spenningen og hatet er til å ta og føle på. Både nede på krigsstien, men også oppe blant tilskuerne! De røde kommer løpende inn – en etter en blir navnene deres lest opp – noen mer frykta enn andre. Deretter rettes lyset mot en annen leir, nemlig våre! Her kommer de løpende inn, en etter en – med en iver og aggressivitet det er lenge siden vi har sett – klare for kamp. Med et lite pip er krigen i gang…

De første minuttene er slaget jevnt – de følger hverandre med haukeblikk. Men det tok ikke lange tiden før våre menn tok ansvar! Vi ligger foran store deler av krigen, men mot slutten tilspisser det seg. De røde tar mer og mer innpå, og hjertet pumper raskere og raskere. Heldigvis er det de blå som viser størst vilje og engasjement. Det er våre soldater som til slutt står seirende igjen. De rødkledde ligger strødd. Avkledd og ydmyket! Jeg er stolt og fornøyd. Tar nok en gang et rask overblikk, før jeg rusler ut i snøen. Igjen kjenner jeg kulden stikke mot ansiktet. Jeg legger flere skritt bak meg – der ligger også Drammenshallen, og DHKs seier over de rødkledde blærumsklysene!

Nå ligger jeg på sofaen, rett ut, i morgenkåpa og med pcn på fanget! Trekker pusten og kjenner etter... hummm... jeg har ingenting å gjøre?! det er ingenting som skal planlegges. ingen stiler som skal rettes. ingen timer som skal ha didaktisk skjema. ingenting!!! for en fantastisk følelse..

ligger her og nyter den følelsen litt til jeg...